Å gjøre en forskjell (mariajoh)
Hjem Add

0

Å gjøre en forskjell

Jeg har lenge lurt på hvordan jeg skal få andre til å høre meg. Hvordan jeg skal klare å uttrykke meningene mine på et slik måte at dere tenker: "Hm, hun har et poeng. Vi må tenke oss om." Det var tragedien i Paris som var dråpen for meg. Jeg er nødt til å gjøre noe. Nødt til å skape en forskjell. Om det kun er i en "liten" sak jeg klarer å gjøre en forskjell, er jeg fornøyd. Ett sted må jeg starte. Jeg har lyst til å bli husket som "hun som gjorde en forskjell". Jeg har så mye på hjertet jeg ønsker å formidle. Så mye jeg ønsker å fortelle og med det ha en påvirkningskraft. Derfor bestemte jeg meg for å lage en blogg. Det er verdt et forsøk. Det er ikke sikkert dette er riktig måte for meg å klare å nå fram til dere, men ett sted må jeg starte og jeg velger å starte her. 

Jeg er 19 år gammel. 19 år og ser hvor mye elendighet som finnes ute i den store verden. Med det kommer jeg til å poste innlegg om opplevelser og tanker gjennom hverdagen min, og innlegg med temaer hvor jeg setter tankene mine ut i liv. Jeg jobber i klesbutikk, og ser derfor mange forskjellige mennesker hver eneste dag som jeg kommer i kontakt med. Alle disse menneskene har en historie, en mening, forskjellige følelser og disse menneskene får meg til å tenke. 

For et par uker siden kom det en pakistansk familie innom butikken. Det var bestemor, bestefar, far, mor og sønn. Sønnen var 7-8 år, og hadde så lyst til å innom lekebutikken. Faren sa klart og tydelig "nei, ikke dag." og sønnen begynte å gråte, slik som barn vanligvis gjør når ønskene deres ikke oppfylt. Sønnen gikk frem og tilbake mellom mor og far og spurte så fint han kunne med tårer nedover de runde kinnene. Jeg kjente jeg ble lei meg på hans vegne. Jeg husket selv gleden av å innom lekebutikken da jeg var barn, og det å se denne gutten gråte og spørre på alle slags tenkelige måter om "Vær så snill, bare en liiiiten tur??" fikk meg til å føle fortvilelsen hans. Etterhvert gikk denne familien, og det ble stille i butikken. Så stille at det var til å kjenne og ta på guttens følelser der de gikk nedover gangen. 

Røffe 15 minutter senere ser jeg familien igjen. Gutten lyser opp av glede. Dere vet, sånn glede som kun småbarn kan vise? Ja en sånn glede utstrålte gutten, for like bak gikk bestefaren hans med den største posen fra lekebutikken du kan tenke deg. Og tårene mine begynte å renne. De rant og rant, for jeg følte den enorme gleden til gutten. 

Jeg er en empatiker. En empatiker har evnen til å sette seg inn i en annen persons opplevelser og reaksjoner. Ikke på en slik måte at man setter seg selv inn i situasjonen, men slik at man forstår hvordan den andre personen opplever situasjonen. Det handler om å skille egne følelser og tanker fra den andres, og det er nok derfor jeg føler et stort behov for å bli hørt og for å gjøre en forskjell. Jeg er sikker på at empatikeren i meg gir meg lysten til å hjelpe andre mennesker. 

Som jeg sa i stad, ett sted må jeg starte dersom jeg vil gjøre en forskjell. Jeg velger å starte her.






  • Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta