Hva gjør du når hver eneste celle i kroppen sier "løp"? (mariajoh)
Hjem Add

2

Hva gjør du når hver eneste celle i kroppen sier "løp"?

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal dele dette innlegget med dere eller ikke, for det er sikkert noen som kommer til å påpeke at en ikke skal selvdiagnostisere seg selv, men for meg er dette reelt. For dette er sånn jeg føler det. Og jeg føler det så intenst.

Hva gjør du når presset blir for stort? Når hjernen jobber så hardt at den stopper opp? Når du kjenner tårene presse på, hva gjør du da? Jeg gikk. Jeg gikk selv om hver eneste nerve i kroppen ba meg løpe. Jeg skulle trene i dag. Da jeg kom inn døra og så at det var mange mennesker der stoppet det opp. Jeg klarte ikke mer. Jeg ble så sykt stresset og uvel, og hjernen min bare "løp, Maria. Kom deg til helvete vekk". Og det endte med at jeg satt i bilen i over en time. Helt alene. Stresset og opprørt. Hvorfor kan jeg ikke bare takle det? Jeg har angst. Jeg har angst for å bli alvorlig syk. Angst for at en av mine nærmeste blir alvorlig syke. Angst for at de går ut døren og aldri kommer tilbake igjen. Angst for å være blant folk hvor jeg føler jeg prestere for å ikke bli dømt, og Gud forby om jeg driter meg ut. Det dummeste av alt? Det er jo kun i  hodet mitt. Og det vet jeg. Det er ingen i rommet som tenker "hahaha nå dreit hun seg ut. Ventet bare på det!". Men jeg føler jeg må være perfekt, gjøre et usedvanlig godt inntrykk. Nå tenker dere sikkert "lol alle er redd for å bli alvorlig syke. Alle vil selvfølgelig prestere bra." Greia er det at jeg tenker på det hele tiden. Jeg tenker så mye på det at jeg blir stressa for ingenting. Jeg tenker så mye og ofte på det at jeg blir helt utmattet. Hele meg blir urolig, og jeg får en klump i  magen som aldri går bort. Når typen skal ut å kjøre, eller gjøre noe uten meg, så blir jeg redd. Jeg får det stadig for meg at han kommer til å krasje og dø. Jeg har hjertet i halsen og får bilder i hodet mitt hvor han krasjer. Eller bilder hvor han ligger i bilvraket med livstruende skader. Helt til han kommer tilbake og jeg ser alt har gått fint. Og det er jo kjempeteit? Jeg mener, jeg vet jo det kommer til å gå fint. Jeg vet også at jeg ikke har en livstruende sykdom når jeg får vondt i magen. Eller vondt i armen. "Herregud. Nå skjer det. Nå får jeg hjerteinfarkt i en alder av 20 år. Brace yourself Maria." Eller når jeg får vondt i beinet. "Shit as nå har jeg fått blodpropp i leggen." Altså wtf. Og dette er ikke noe som er i tankene mine i et par minutter. De kan være der i flere timer. Og da tar de over hjernen min. Slitsomt. Det er så sykt slitsom å gå rundt å være engstelig over halvparten av dagen for alt som kan gå galt, men som mest sannsynlig ikke gjør det. Jeg kan begynne å gråte og bli nærmest hysterisk når typen tuller når han går ned trappa. Han kan jo tross alt falle og dø. Det er sånn jeg tenker. Jeg stuper heller aldri kråke. Hvorfor? Fordi jeg er redd for å brekke nakken. Og det her er sikkert tanker alle har eller har hatt, greia er bare at jeg tar helt av. Hele meg bare... blir et stort kaos. Og jeg blir livredd. 

Det å blottlegge seg på denne måten er vanskelig. Men noen ganger er det lettere å bare dele enn å snakke. Og det er viktig å få frem at angst; det er nok vanligere enn mange tror. Vi er ikke alene om dette ♥



  • Isabell
    18.03.2017 kl.07:40
    Syns du er kjempe tøff Maria som tørr å dele noe så nært og personlig av deg selv, og jeg vet det er vanskelig. Sliter med mange ting selv og er ikke bare bare å hoppe i det og si det til alle, selvom det kanskje hadde vært enklest for framtiden, det er jo så personlig. Stå på Maria, du er en flott jente med mye bra å si og har en flott måte å formulere deg på, man forstår og det er det ikke alle som klarer 👍
    18.03.2017 kl.12:09
    Isabell: tusen takk! Det betyr mye å høre <3



    Kommenter her
    Tilkomstgruppen
    Design og koding: Ina Anjuta