mariajoh - hits
Hjem Add

5

Det finnes det ingen fasitsvar på. Det som er viktig for meg, er kanskje ikke like viktig for deg. For noen så er penger det viktigste. For andre er familie og venner det viktigste. Men jeg mener at det å oppleve og virkelig leve i nuet er viktigst. Jeg synes selvfølgelig familie og venner også er viktig, men jeg ser litt større på det. For å kunne vokse og få erfaringer mener jeg det er viktig å utfordre seg selv, ta sjanser og "gi litt faen".

Har du lyst til å reise en plass og har muligheten? GJØR DET. Det er nå du har muligheten til det, og du kommer til å angre hvis du lar muligheten gå fra deg. Det er så utrolig viktig å komme seg bort. Om det så er å flytte to timer unna hjemstedet ditt. Om det så er å dra til andre siden av verden. Om det så er å dra jorda rundt. Kom deg bort. Få nye inntrykk! Skap nye relasjoner, nye minner, nye erfaringer og ikke minst; ny lærdom. Du vokser på en helt annen måte. Du vokser mentalt, psyken din forandrer seg. Du blir mer selvstendig, får et større innblikk i den verden som finnes utenfor huset fire vegger. Og det er viktig! Jeg synes det er spennende å bli kjent med nye mennesker som har noe å fortelle. Som kan dele minnene sine med meg, som kan dele kunnskap med meg. Når jeg flytter tilbake til hjemstedet mitt om 20+ år og møter gamle bekjente, da vil jeg høre om hvordan de siste 20 årene har vært. Hva har dere gjort? Hva har dere opplevd? Jeg vil ikke høre "nei, jeg har vært her de siste 20 årene. Har ikke skjedd noe spesielt, men har det fint!" Jeg vil ikke høre at de har levd i det samme mønsteret siden de var 20 år gamle. Til syvende og sist så er det viktigste å ha det bra, men å ikke ha opplevd noe? Ikke fått nye inntrykk? Ny kunnskap? Det er en hel verden der ute, og mange av oss er så heldige at vi kan dra ut og møte nye kulturer. HVORFOR ikke gripe muligheten? HVORFOR bli hjemme der det er trygt og godt? Feigt, mener jeg. Feigt å ikke tørre å komme seg ut av komfortsonen. Ja, det er dritskummelt men du sitter igjen med så mye! Du trenger ikke nødvendigvis dra til Australia eller Cuba. Det går fint an å oppleve ting og utvide horisonten her i Norge også. Den eneste begrensingen er deg. Selv små ting er med på å utgjøre noe stort. Lær deg å male. Dra på kunstutstillinger. Se en opera. En teaterforestilling. Mulighetene er uendelige. Og du som person får muligheten til å tilegne deg ny kunnskap. Til å utvikle deg.





Jeg vil møte mennesker som kan mette meg med kunnskap. Mennesker som er bereist. Mennesker som har turt å "gi litt faen", og som kan fortelle meg spennende historier. Historier om hvordan kulturen i Afrika er. Historier om hvordan naturen er i Sør-Amerika. Historier om gjestfriheten til Australierne. Eller bare gleden de finner i å lese bøker. Gleden de finner i å male et maleri. Gleden de finner i å lage mat. Jeg vil høre alt, og jeg vil lære alt. 

  • 7

    Hello alle sammen

    Har dere en fin dag? Hope so! Jeg har det hvertfall fint, med strrrrålende sol og 11 varmis ute. Det er digg! Nå har det seg sånn at jeg egentlig har noen eksamensoppgaver jeg må gjøre (ja, det er de samme oppgavene jeg snakket om tidligere #treiga), men alt annet er mer spennende?? Why?? Hvorfor kan ikke oppgavejobbing være morsomt det også?? Over til noe helt annet; Jeg var på trening i går ;) kom meg over dørterskelen (heter det dørterskel??) Det var deilig! #mestringsfølelse. Ikke fult så deilig i dag hehe. Kan løfte armene sånn halvveis opp? Disse tynne bettispagetti-armene har ikke vært plaget med trening, for å si det slik! Men nå blir det andre boller i ovnen! Har laget en solid treningsplan med mah boy, så til helgen meldes det om gangsperre.

    Dette bildet var fra en annen fin vårdag. Elsker skinnjakka, så gleder meg sick til å begynne å bruke den igjen! Må forresten bare påpeke #highlighteronfleek :P

    Jaja, et random innlegg fra ei random jente??? Hehe, la gå.

    Håper dere får en fin dag!

  • 1

    Wow. Hvor skal jeg starte? Tusen takk, alle sammen ♥ Tusen takk for fine ord! De betyr mer enn dere aner, og etter å ha åpnet meg om noe så personlig er det godt å vite at dere forstår og støtter meg. Jeg er nesten målløs, og det er ikke ofte det skjer skal jeg si dere! Så igjen- tusen takk ♥

    Vårværet er endelig her. Sola stråler, endene plasker i vannet nedenfor brygga her og det blir sakte men sikkert varmere i lufta. Det er deilig! Det kommer til ikke til å skje så mye spennende i dag siden jeg må jobbe med eksamen (blæh), men tenkte å anbefale en film for dere! I går var vi nemlig på kino og så Patriots Day. Det er en film som handler om bombingen som fant sted under Boston Maraton. FOR en film. Den var utrolig bra laget, følte meg helt tom innvendig når den var ferdig. Der følger man hele hendelsesforløpet fra start til slutt, og det er klipp fra virkeligheten også som de har flettet inn i filmen. Nei, virkelig bra altså. Den burde dere se :)

    Legger ved traileren så dere kan se den her!

    KJXqh2rDehg


    Nå skal jeg drag my ass over å begynne med eksamensjobbingen. #goodgirl #skolelys #Apåeksamen

    Håper dere får en fin lørdag ♥

  • 2

    Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal dele dette innlegget med dere eller ikke, for det er sikkert noen som kommer til å påpeke at en ikke skal selvdiagnostisere seg selv, men for meg er dette reelt. For dette er sånn jeg føler det. Og jeg føler det så intenst.

    Hva gjør du når presset blir for stort? Når hjernen jobber så hardt at den stopper opp? Når du kjenner tårene presse på, hva gjør du da? Jeg gikk. Jeg gikk selv om hver eneste nerve i kroppen ba meg løpe. Jeg skulle trene i dag. Da jeg kom inn døra og så at det var mange mennesker der stoppet det opp. Jeg klarte ikke mer. Jeg ble så sykt stresset og uvel, og hjernen min bare "løp, Maria. Kom deg til helvete vekk". Og det endte med at jeg satt i bilen i over en time. Helt alene. Stresset og opprørt. Hvorfor kan jeg ikke bare takle det? Jeg har angst. Jeg har angst for å bli alvorlig syk. Angst for at en av mine nærmeste blir alvorlig syke. Angst for at de går ut døren og aldri kommer tilbake igjen. Angst for å være blant folk hvor jeg føler jeg prestere for å ikke bli dømt, og Gud forby om jeg driter meg ut. Det dummeste av alt? Det er jo kun i  hodet mitt. Og det vet jeg. Det er ingen i rommet som tenker "hahaha nå dreit hun seg ut. Ventet bare på det!". Men jeg føler jeg må være perfekt, gjøre et usedvanlig godt inntrykk. Nå tenker dere sikkert "lol alle er redd for å bli alvorlig syke. Alle vil selvfølgelig prestere bra." Greia er det at jeg tenker på det hele tiden. Jeg tenker så mye på det at jeg blir stressa for ingenting. Jeg tenker så mye og ofte på det at jeg blir helt utmattet. Hele meg blir urolig, og jeg får en klump i  magen som aldri går bort. Når typen skal ut å kjøre, eller gjøre noe uten meg, så blir jeg redd. Jeg får det stadig for meg at han kommer til å krasje og dø. Jeg har hjertet i halsen og får bilder i hodet mitt hvor han krasjer. Eller bilder hvor han ligger i bilvraket med livstruende skader. Helt til han kommer tilbake og jeg ser alt har gått fint. Og det er jo kjempeteit? Jeg mener, jeg vet jo det kommer til å gå fint. Jeg vet også at jeg ikke har en livstruende sykdom når jeg får vondt i magen. Eller vondt i armen. "Herregud. Nå skjer det. Nå får jeg hjerteinfarkt i en alder av 20 år. Brace yourself Maria." Eller når jeg får vondt i beinet. "Shit as nå har jeg fått blodpropp i leggen." Altså wtf. Og dette er ikke noe som er i tankene mine i et par minutter. De kan være der i flere timer. Og da tar de over hjernen min. Slitsomt. Det er så sykt slitsom å gå rundt å være engstelig over halvparten av dagen for alt som kan gå galt, men som mest sannsynlig ikke gjør det. Jeg kan begynne å gråte og bli nærmest hysterisk når typen tuller når han går ned trappa. Han kan jo tross alt falle og dø. Det er sånn jeg tenker. Jeg stuper heller aldri kråke. Hvorfor? Fordi jeg er redd for å brekke nakken. Og det her er sikkert tanker alle har eller har hatt, greia er bare at jeg tar helt av. Hele meg bare... blir et stort kaos. Og jeg blir livredd. 

    Det å blottlegge seg på denne måten er vanskelig. Men noen ganger er det lettere å bare dele enn å snakke. Og det er viktig å få frem at angst; det er nok vanligere enn mange tror. Vi er ikke alene om dette ♥

  • 3

    Hey gurls! Gratulerer med kvinnedagen a!

    Er det ikke deilig, og egentlig på sin plass, at vi har en dag hvor vi skal hylle det kvinnelige kjønn etter en hel og langvarig historie med undertrykkelse? Og det finnes jo faktisk kvinneundertrykkelse den dag i dag også. Men vet dere hva? Vi kvinner er tha bomb. Vi kan få til akkurat det vi vil! Vil du bli snekker? Kanskje du vil bli ingeniør? Kjør på! You do you! Det er ikke noe som heter "gutteting" og "jenteting". Jenter kan gjøre absolutt hva de vil, akkurat det samme som gutter. Så jenter: fuck kjønnsroller og diskriminering! Girls stay united!

    Love you all! *mic drops* haha lol

  • 6

    Altså. Hvor skal jeg starte? Jeg blir så utrolig frustrert. Russetiden as. Gøy og fett og alt, men HALLO. Russetiden tar jo helt av. Her i Norge sitter det mennesker på gata, familier som såvidt får endene til å møtes grunnet dårlig råd. Mange har tydd til vips og fått hjelp for å få hverdagen til å gå rundt, og de er evig takknemlige for hver eneste krone de får. For for dem? For dem betyr det en ny dag med mat på bordet. En ny dag hvor sønnen kan fortsette på fotballaget. En ny dag hvor datteren kan fortsette med ballettdansingen. En ny dag hvor livet fortsetter litt bedre enn før. Og takk Gud for at det finnes snille og gode mennesker som velger å vipse over en slant. Men så har vi disse klysete russebussmedlemmene. Beklager ass. Jeg skjønner det er jævlig kjipt at bussen deres ikke kan rulle men å be folket om å "vær så snill og gi oss penger :( russetiden vår er ødelagt :( bussen går ikke :(" er direkte flaut. Det som kanskje er flauere er at de faktisk får tusener på tusener for at russetiden deres skal bli reddet. Russetiden er noe som foregår i én måned. Familiene som ber om penger, de gjør det med skam. Skam for at de må vise Norge at de ikke har råd til det mest grunnleggende. Mens russen? De gjør det med glede. Alt for at bussen kan fungere igjen, ikke sant? I tillegg har de lagt i alt fra 50 000 til 100 000, HVER. Men allikevel har de verdighet til å spørre om MER penger? Kun fordi de var dumme nok til å ikke sjekke at bussen var i den standen de ble fortalt, og derfor fikk de problemer? "Bussen hadde mange flere feil enn oppgitt :(" Ja, så ta en gjennomsjekk av bussen før dere er dumme nok til å kjøpe den da? Ærlig talt. "Flaut" er ikke et ord som dekker dette nok engang. Russetiden er faktisk ikke så utrolig viktig. Dere har det så bra at dere kan spørre om penger til å fikse en buss, slik at russetiden blir reddet og dere kan bruke enda flere tusener på alkohol og dritt. Det jeg synes er mest kvalmt her er de som bare "å stakkars :( vi har lyst til å hjelpe dere, her er 10 000." Ta heller og gi de til veldedighet. Vips de 10 000 til stakkars familier som trenger hjelp for å kunne leve. For å kunne fø barna sine. Ikke til noen "stakkars" bussruss som strengt tatt ikke trenger pengene.

    Og dessuten - bussruss som må tigge etter penger for å få bussen i gang, er dere egentlig rike nok til å ha buss??? ;)