mariajoh - hits
Hjem Add

1

Innlegget er skrevet 00.49.

Det er p natten jeg er mest kreativ, og det jeg skal ta opp n er nsket til Svein p 77 r. Mange av dere har sikkert ftt med dere den eldre mannens nske via en facebookstatus. Svein bor p gamlehjem og har en form for alzheimers. Resten av familien hans bor i Bergen, og kona hans dde av kreft tidligere i hst. Dette har resultert i at Svein fler seg litt ensom, noe som ikke er rart etter tapet av kona og heller ikke nr personalet p sykehjemmet ikke har tid til han. Sveins nske er g p turer. Turer gjr han glad, men nr personalet ikke har tid til Svein og han heller ikke fr lov til g p tur alene blir det lite av det som gjr han glad.

Vi m faktisk ikke glemme at takket vre den eldre generasjonen, s er vi der vi er den dag i dag. Derfor synes jeg det er ekstremt trist at de eldre ikke blir passet godt nok p. De er mennesker de ogs, og alle mennesker har behov. Nr man sender familiemedlemmer til et gamlehjem regner vi med at de fr den omsorgen de behver, og ikke minst den omsorgen de har rett til. Dessverre er det ikke alltid omsorgen er der. I et av de rikeste landene i verden. Tenk dere det a! Vi er et av verdens rikeste land, men allikevel klarer vi ikke passe p vre eldre. For en skam.

Hadde jeg holdt til ved Akerselva hadde jeg gtt tur med Svein hver dag. Det kan jeg love dere.

S en oppfordring til alle i nrheten av Svein: gjr en eldre mann glad ved ta han med p tur. Det kommer til gi han s vanvittig mye glede! Ikke bare for turgleden, men ogs for at det er et bevis p at han blir hrt. Hans nske om omsorg og hans bnn om at de eldre blir sett og hrt.

  • 1

    God kveld!

    Hadde en plan om at innlegg nr 2 skulle ha et meningsfylt innhold, men da jeg kom hjem fra jobb og slang meg p sofaen stoppet det.

    S n ligger jeg her da. Sliten og trtt med dobbelhake.

    Hper dagen deres har vrt fin, og at dere fr en god kveld videre :-)

  • 1

    For en helg tilbake siden var vi i bursdag til en liten gutt som fylte 10 r. Han og familien hans flyttet fra England for 5-6 r siden, og for 4 r siden skulle denne gutten starte p barneskolen. Han gledet seg veldig, men lite visste han at de neste rene skulle bli preget av mobbing.

    Vi holdt kontakt med gutten og familien for flge med p skolegangen hans, og evt hjelpe han og familien dersom det var noe skolerelaterte saker de lurte p. Etterhvert ble det stillere og stillere p skolefronten. Gutten ville hverken snakke norsk eller snakke om skolen, og senere kom det fram at han ikke trivdes s godt. Dette resulterte i skolebytte.

    Helgen han fylte 10 r fikk han lego i bursdagsgave, og jeg fikk den store ren av hjelpe han med bygge. Da jeg spurte han hvordan det gikk p skolen svarte han litt unnvikende, fr det kom fram at ogs p den nye skolen hadde han blitt mobbet. Han gikk ikke lenger p skolen, sa han. Han fikk nettundervisning.

    Dette gjorde virkelig vondt i hjertet mitt. Han gr glipp av en viktig tid i oppveksten fra barn til ungdom, alt pgrunn av 10 r gamle mobbere og en mangel p tak i skoletjenesten. Noe m gjres. Vi ser eksempler hvor mobbing har gtt s langt at selvmord virker som eneste utvei. Noe m gjres. Ikke bare p skolen, men ogs i hjemmet.

  • 0

    "Sikkert en muslim som str bak." Er noe vi alle hrer nr det er snakk om tyveri, skyting og spesielt terror i media. Det har dessverre blitt slik at ordet "muslim" assosieres med "terrorist". La meg ta strmmen av syriaflyktninger som et eksempel. Enkelte nordmenn har nrmest bannlyst syriaflyktningene fra landet "vrt", fordi de mener flyktningene drar elendighet inn i Norge og at en del av disse kommer for utfre terrorhandlinger. Jeg skal ikke benekte muligheten for at noen av disse flyktningene kan vre medlem av terroristorganisasjoner, som f.eks IS, men n m vi heller ikke glemme at 22.juli-terroren ble utfrt av en nordmann som var etnisk norsk. Med dette mener jeg at selv uten flyktningstrmmen fra Syria, s er muligheten for at det sitter terrorister her i landet som er etnisk norske ganske stor. Vi er i overkant av 5 millioner innbyggere i Norge, og i 2013 utgjorde etniske nordmenn 77% av landets totale befolkning, mens personer med form for innvandrerbakgrunn utgjorde 23%. Vi m ikke vre s naive og godtroende om vrt eget folk at tanken om at det faktisk kan vre etniske norske terrorister blant de 77%, ikke streifer oss engang. Hvorfor er vi s skeptiske til mennesker som er forskjellige fra oss? Mennesker som srt trenger hjelp sker det her i Norge, og hva fr enkelte tilbake? Psatte branner p asylmottakene de har blitt plassert p, kun fordi noen nordmenn mener de ikke hrer hjemme her og burde komme seg tilbake dit de kom fra. Her kommer flyktningene til Norge med et hp om trygghet, et hp om liv. De flyktet for en grunn. En grunn som gjorde at de fryktetforlivet til sin familie, til sine nre og til seg selv. Krig. S hva fr enkelte nordmenn til si "dra tilbake der dere kom fra"? Det er p tide komme ned fra sin hye hest og innse at vi nordmenn, ja vi er faktisk ikke annet enn heldige med gullhr i rvva som har blitt fdt og oppvokst i dette landet. Dette landet uten krig. Dette landet som bader i penger takket vre olje.

    Dere lurer kanskje p hvorfor jeg har skrevet landet "vrt" med anfrselstegn i starten av innlegget? Dette landet er ikke vrt. Ja, vi er fdt og oppvokst her men det betyr ikke at andre mennesker fra andre land ikke er velkomne hit. Dette landet er ikke bare vrt, dette landet er for alle. Sjansen for at enkelte av de etniske amerikanerne ogs tenkte "dra tilbake der dere kom fra" da vi nordmenn emigrerte fra Norge til USA er ganske stor. Vi dro over havet i hp om et bedre liv, akkurat slik syriaflyktningene (og andre flyktninger) n gjr. De drar ikke over havet for moro skyld; de gjr det fordi det er deres siste utvei. Jeg fler med dem. Det gjr jeg virkelig. Det er ingen som vil utsette familien sin for en slik fare som oppstr ved krysse hav og landegrenser hvis det ikke var ndvendig. Jeg fler fortvilelsen deres. Sorgen de fler etter et tap av familiemedlem som ikke ndde over grensen til et bedre liv. Vi har faktisk en plikt til hjelpe mennesker i nd. Samtidig som vi har mennesker i landet vrt som vil hjelpe, har vi ogs mennesker som brenner ned flyktningmottak og som ikke klarer sette seg inn iflyktningenes situasjon. Mennesker som virker tappet for medflelse. Jeg skjnner ikke hvordan det gr an framst som s flelsesls..

  • 0

    Jeg har lenge lurt p hvordan jeg skal f andre til hre meg. Hvordan jeg skal klare uttrykke meningene mine p et slik mte at dere tenker: "Hm, hun har et poeng. Vi m tenke oss om." Det var tragedien i Paris som var drpen for meg. Jeg er ndt til gjre noe. Ndt til skape en forskjell. Om det kun er i en "liten" sak jeg klarer gjre en forskjell, er jeg fornyd. Ett sted m jeg starte. Jeg har lyst til bli husket som "hun som gjorde en forskjell". Jeg har s mye p hjertet jeg nsker formidle. S mye jeg nsker fortelle og med det ha en pvirkningskraft. Derfor bestemte jeg meg for lage en blogg. Det er verdt et forsk. Det er ikke sikkert dette er riktig mte for meg klare n fram til dere, men ett sted m jeg starte og jeg velger starte her.

    Jeg er 19 r gammel. 19 r og ser hvor mye elendighet som finnes ute i den store verden. Med det kommer jeg til poste innlegg om opplevelser og tanker gjennom hverdagen min, og innlegg med temaer hvor jeg setter tankene mine ut i liv. Jeg jobber i klesbutikk, og ser derfor mange forskjellige mennesker hver eneste dag som jeg kommer i kontakt med. Alle disse menneskene har en historie, en mening, forskjellige flelser og disse menneskene fr meg til tenke.

    For et par uker siden kom det en pakistansk familie innom butikken. Det var bestemor, bestefar, far, mor og snn. Snnen var 7-8 r, og hadde s lyst til innom lekebutikken. Faren sa klart og tydelig "nei, ikke dag." og snnen begynte grte, slik som barn vanligvis gjr nr nskene deres ikke oppfylt. Snnen gikk frem og tilbake mellom mor og far og spurte s fint han kunne med trer nedover de runde kinnene. Jeg kjente jeg ble lei meg p hans vegne. Jeg husket selv gleden av innom lekebutikken da jeg var barn, og det se denne gutten grte og sprre p alle slags tenkelige mter om "Vr s snill, bare en liiiiten tur??" fikk meg til fle fortvilelsen hans. Etterhvert gikk denne familien, og det ble stille i butikken. S stille at det var til kjenne og ta p guttens flelser der de gikk nedover gangen.

    Rffe 15 minutter senere ser jeg familien igjen. Gutten lyser opp av glede. Dere vet, snn glede som kun smbarn kan vise? Jaen snn glede utstrlte gutten, for like bak gikk bestefaren hans med den strste posen fra lekebutikken du kan tenke deg. Og trene mine begynte renne. De rant og rant, for jeg flte den enorme gleden til gutten.

    Jeg er en empatiker. En empatiker har evnen til sette seg inn i en annen persons opplevelser og reaksjoner. Ikke p en slik mte at man setter seg selv inn i situasjonen, men slik at man forstr hvordan den andre personen opplever situasjonen. Det handler om skille egne flelser og tanker fra den andres, og det er nok derfor jeg fler et stort behov for bli hrt og for gjre en forskjell. Jeg er sikker p at empatikeren i meg gir meg lysten til hjelpe andre mennesker.

    Som jeg sa i stad, ett sted m jeg starte dersom jeg vil gjre en forskjell. Jeg velger starte her.