mariajoh - hits
Hjem Add

1

Innlegget er skrevet 00.49.

Det er på natten jeg er mest kreativ, og det jeg skal ta opp nå er ønsket til Svein på 77 år. Mange av dere har sikkert fått med dere den eldre mannens ønske via en facebookstatus. Svein bor på gamlehjem og har en form for alzheimers. Resten av familien hans bor i Bergen, og kona hans døde av kreft tidligere i høst. Dette har resultert i at Svein føler seg litt ensom, noe som ikke er rart etter tapet av kona og heller ikke når personalet på sykehjemmet ikke har tid til han. Sveins ønske er å gå på turer. Turer gjør han glad, men når personalet ikke har tid til Svein og han heller ikke får lov til å gå på tur alene blir det lite av det som gjør han glad.

Vi må faktisk ikke glemme at takket være den eldre generasjonen, så er vi der vi er den dag i dag. Derfor synes jeg det er ekstremt trist at de eldre ikke blir passet godt nok på. De er mennesker de også, og alle mennesker har behov. Når man sender familiemedlemmer til et gamlehjem regner vi med at de får den omsorgen de behøver, og ikke minst den omsorgen de har rett til. Dessverre er det ikke alltid omsorgen er der. I et av de rikeste landene i verden. Tenk dere det a! Vi er et av verdens rikeste land, men allikevel klarer vi ikke passe på våre eldre. For en skam.

Hadde jeg holdt til ved Akerselva hadde jeg gått tur med Svein hver dag. Det kan jeg love dere.

Så en oppfordring til alle i nærheten av Svein: gjør en eldre mann glad ved å ta han med på tur. Det kommer til å gi han så vanvittig mye glede! Ikke bare for turgleden, men også for at det er et bevis på at han blir hørt. Hans ønske om omsorg og hans bønn om at de eldre blir sett og hørt.

  • 1

    God kveld!

    Hadde en plan om at innlegg nr 2 skulle ha et meningsfylt innhold, men da jeg kom hjem fra jobb og slang meg på sofaen stoppet det.

    Så nå ligger jeg her da. Sliten og trøtt med dobbelhake.

    Håper dagen deres har vært fin, og at dere får en god kveld videre :-)

  • 1

    For en helg tilbake siden var vi i bursdag til en liten gutt som fylte 10 år. Han og familien hans flyttet fra England for 5-6 år siden, og for 4 år siden skulle denne gutten starte på barneskolen. Han gledet seg veldig, men lite visste han at de neste årene skulle bli preget av mobbing.

    Vi holdt kontakt med gutten og familien for å følge med på skolegangen hans, og evt hjelpe han og familien dersom det var noe skolerelaterte saker de lurte på. Etterhvert ble det stillere og stillere på skolefronten. Gutten ville hverken snakke norsk eller snakke om skolen, og senere kom det fram at han ikke trivdes så godt. Dette resulterte i skolebytte.

    Helgen han fylte 10 år fikk han lego i bursdagsgave, og jeg fikk den store æren av å hjelpe han med å bygge. Da jeg spurte han hvordan det gikk på skolen svarte han litt unnvikende, før det kom fram at også på den nye skolen hadde han blitt mobbet. Han gikk ikke lenger på skolen, sa han. Han fikk nettundervisning.

    Dette gjorde virkelig vondt i hjertet mitt. Han går glipp av en viktig tid i oppveksten fra barn til ungdom, alt pågrunn av 10 år gamle mobbere og en mangel på tak i skoletjenesten. Noe må gjøres. Vi ser eksempler hvor mobbing har gått så langt at selvmord virker som eneste utvei. Noe må gjøres. Ikke bare på skolen, men også i hjemmet.

  • 0

    "Sikkert en muslim som står bak." Er noe vi alle hører når det er snakk om tyveri, skyting og spesielt terror i media. Det har dessverre blitt slik at ordet "muslim" assosieres med "terrorist". La meg ta strømmen av syriaflyktninger som et eksempel. Enkelte nordmenn har nærmest bannlyst syriaflyktningene fra landet "vårt", fordi de mener flyktningene drar elendighet inn i Norge og at en del av disse kommer for å utføre terrorhandlinger. Jeg skal ikke benekte muligheten for at noen av disse flyktningene kan være medlem av terroristorganisasjoner, som f.eks IS, men nå må vi heller ikke glemme at 22.juli-terroren ble utført av en nordmann som var etnisk norsk. Med dette mener jeg at selv uten flyktningstrømmen fra Syria, så er muligheten for at det sitter terrorister her i landet som er etnisk norske ganske stor. Vi er i overkant av 5 millioner innbyggere i Norge, og i 2013 utgjorde etniske nordmenn 77% av landets totale befolkning, mens personer med form for innvandrerbakgrunn utgjorde 23%. Vi må ikke være så naive og godtroende om vårt eget folk at tanken om at det faktisk kan være etniske norske terrorister blant de 77%, ikke streifer oss engang. Hvorfor er vi så skeptiske til mennesker som er forskjellige fra oss? Mennesker som sårt trenger hjelp søker det her i Norge, og hva får enkelte tilbake? Påsatte branner på asylmottakene de har blitt plassert på, kun fordi noen nordmenn mener de ikke hører hjemme her og burde komme seg tilbake dit de kom fra. Her kommer flyktningene til Norge med et håp om trygghet, et håp om liv. De flyktet for en grunn. En grunn som gjorde at de fryktet for livet til sin familie, til sine nære og til seg selv. Krig. Så hva får enkelte nordmenn til å si "dra tilbake der dere kom fra"? Det er på tide å komme ned fra sin høye hest og innse at vi nordmenn, ja vi er faktisk ikke annet enn heldige med gullhår i rævva som har blitt født og oppvokst i dette landet. Dette landet uten krig. Dette landet som bader i penger takket være olje. 

    Dere lurer kanskje på hvorfor jeg har skrevet landet "vårt" med anførselstegn i starten av innlegget? Dette landet er ikke vårt. Ja, vi er født og oppvokst her men det betyr ikke at andre mennesker fra andre land ikke er velkomne hit. Dette landet er ikke bare vårt, dette landet er for alle. Sjansen for at  enkelte av de etniske amerikanerne også tenkte "dra tilbake der dere kom fra" da vi nordmenn emigrerte fra Norge til USA er ganske stor. Vi dro over havet i håp om et bedre liv, akkurat slik syriaflyktningene (og andre flyktninger) nå gjør. De drar ikke over havet for moro skyld; de gjør det fordi det er deres siste utvei. Jeg føler med dem. Det gjør jeg virkelig. Det er ingen som vil utsette familien sin for en slik fare som oppstår ved å krysse hav og landegrenser hvis det ikke var nødvendig. Jeg føler fortvilelsen deres. Sorgen de føler etter et tap av familiemedlem som ikke nådde over grensen til et bedre liv. Vi har faktisk en plikt til å hjelpe mennesker i nød. Samtidig som vi har mennesker i landet vårt som vil hjelpe, har vi også mennesker som brenner ned flyktningmottak og som ikke klarer å sette seg inn i flyktningenes situasjon. Mennesker som virker tappet for medfølelse. Jeg skjønner ikke hvordan det går an å framstå som så følelsesløs..

  • 0

    Jeg har lenge lurt på hvordan jeg skal få andre til å høre meg. Hvordan jeg skal klare å uttrykke meningene mine på et slik måte at dere tenker: "Hm, hun har et poeng. Vi må tenke oss om." Det var tragedien i Paris som var dråpen for meg. Jeg er nødt til å gjøre noe. Nødt til å skape en forskjell. Om det kun er i en "liten" sak jeg klarer å gjøre en forskjell, er jeg fornøyd. Ett sted må jeg starte. Jeg har lyst til å bli husket som "hun som gjorde en forskjell". Jeg har så mye på hjertet jeg ønsker å formidle. Så mye jeg ønsker å fortelle og med det ha en påvirkningskraft. Derfor bestemte jeg meg for å lage en blogg. Det er verdt et forsøk. Det er ikke sikkert dette er riktig måte for meg å klare å nå fram til dere, men ett sted må jeg starte og jeg velger å starte her. 

    Jeg er 19 år gammel. 19 år og ser hvor mye elendighet som finnes ute i den store verden. Med det kommer jeg til å poste innlegg om opplevelser og tanker gjennom hverdagen min, og innlegg med temaer hvor jeg setter tankene mine ut i liv. Jeg jobber i klesbutikk, og ser derfor mange forskjellige mennesker hver eneste dag som jeg kommer i kontakt med. Alle disse menneskene har en historie, en mening, forskjellige følelser og disse menneskene får meg til å tenke. 

    For et par uker siden kom det en pakistansk familie innom butikken. Det var bestemor, bestefar, far, mor og sønn. Sønnen var 7-8 år, og hadde så lyst til å innom lekebutikken. Faren sa klart og tydelig "nei, ikke dag." og sønnen begynte å gråte, slik som barn vanligvis gjør når ønskene deres ikke oppfylt. Sønnen gikk frem og tilbake mellom mor og far og spurte så fint han kunne med tårer nedover de runde kinnene. Jeg kjente jeg ble lei meg på hans vegne. Jeg husket selv gleden av å innom lekebutikken da jeg var barn, og det å se denne gutten gråte og spørre på alle slags tenkelige måter om "Vær så snill, bare en liiiiten tur??" fikk meg til å føle fortvilelsen hans. Etterhvert gikk denne familien, og det ble stille i butikken. Så stille at det var til å kjenne og ta på guttens følelser der de gikk nedover gangen. 

    Røffe 15 minutter senere ser jeg familien igjen. Gutten lyser opp av glede. Dere vet, sånn glede som kun småbarn kan vise? Ja en sånn glede utstrålte gutten, for like bak gikk bestefaren hans med den største posen fra lekebutikken du kan tenke deg. Og tårene mine begynte å renne. De rant og rant, for jeg følte den enorme gleden til gutten. 

    Jeg er en empatiker. En empatiker har evnen til å sette seg inn i en annen persons opplevelser og reaksjoner. Ikke på en slik måte at man setter seg selv inn i situasjonen, men slik at man forstår hvordan den andre personen opplever situasjonen. Det handler om å skille egne følelser og tanker fra den andres, og det er nok derfor jeg føler et stort behov for å bli hørt og for å gjøre en forskjell. Jeg er sikker på at empatikeren i meg gir meg lysten til å hjelpe andre mennesker. 

    Som jeg sa i stad, ett sted må jeg starte dersom jeg vil gjøre en forskjell. Jeg velger å starte her.